Store krav… ja som menneske stilles det store krav til oss. Vi skal være vellykket, slanke, flotte,
glade og lykkelige mennesker. Vi skal være perfekte partnere, foreldre, venner og kollegaer.
Hvordan har vi det da? jo vi stresser, ungene stresser og samfunnet stresser. For hva?
For å bli så nært perfekt som det er mulig å komme… jeg er ikke perfekt…. er du?
Har fått høre grunnen til at jeg har vert så uheldig tidligere i livet fra mange “kloke” hoder.
Noen mener at siden jeg er overvektig så tar ikke folk meg seriøst, eller for at jeg ikke er velstående
eller at jeg rett og slett er for åpen om ting å derfor tror folk at jeg har noe å skjule.
Overvekten har definert meg som person siden jeg var 14 år. Jeg ble alltid valgt sist.
Jeg var ikke en populær person å være med. Folk ville ikke bli sett med meg.
Ingen så hvem jeg som person var, ingen brydde seg.
Jeg hadde venner. Venner jeg fortsatt har i livet mitt.
Mange har kommet og mange har gått, men de viktige og virkelige vennene har blitt.
Dessverre bor de 6-12 timer unna. Noe som kan bli ganske ensomt til tider.
De stiller ingen krav til at jeg er slank, rik og vellykket. Så hva er det som provoserer andre så vanvittig med at jeg
er overvektig? hva gjør meg til mindre vellykket enn andre, som veier mindre enn meg?
Er de redd for at barna deres skal bli smittet av min overvekt, eller at de selv skal bli smittet?
Overvekt smitter ikke. Folk på gaten vet ikke grunnen til at jeg er overvektig! Jeg kan ha en sykdom,
jeg kan gå på medisiner og jeg kan ha en avhengighet til mat.
Overspising… #TABU å snakke om! hvorfor overspiser vi? For min del ble jeg aldri god nok for noen, jeg kunne bli behandlet sånn som folk mente at jeg fortjente å bli behandlet… ikke alltid så bra. Da ble maten løsningen.
Jeg spiste for å ikke kjenne etter på følelsene jeg hadde. Å når ting ble bra i livet mitt klarte jeg ikke å kvitte meg med denne dumme uvanen. Hver gang jeg gjorde en feil, så spiste jeg for å dekke over følelsen. Til slutt blir dette en avhengighet.
Jeg måtte alltid ha noe. Det trenger ikke å være usunt heller, bare magen blir full og følelsene forsvinner.
LØSNING: for meg ble løsningen å kutte ut det som trigget meg til å spise mer, Sukker og mel.
Det å nå sitte her å ikke kjenne suget etter å dekke over en følelse er utrolig godt… selv om jeg har blitt en sutre høne!
Hjernen min har endret fokus, den har fått tilgang til leptin som får hjernen til å handle rasjonelt.
Insulin produksjonen er lavere og humøret mer stabilt. Jeg kommer fra en familie der kvinner må ha mat for å ikke bli udyr! Å være sulten sammen kan bli katastrofalt… å sette oss fire kvinner i samme rom uten mat noen timer, kunne vert artig å testet ut!
Vi hadde nok endt med å aldri snakke sammen igjen…
Jeg mener at vi nå må senke kravene til oss selv og andre. Vi må slutte å tenke at vi er bedre enn andre. For det er vi ikke! Vi har mer kunnskap i dag enn for 10 år siden! problemet er at vi ikke bruker det i praksis. Hjerne forskningen har kommet mye
lenger, å ting vi trodde for 10-20 år siden er endret på. Vi bruker tid på ting som ikke er nyttig.
Vi får nye livstilssykdommer som er relatert til stress. Og ja, vi blir mer og mer opptatt av å være god nok for andre.
Når skal vi lære å ta oss selv på alvor? Lytte til kroppens signaler?
For når vi er i graven er det for sent! Det er nå vi lever.
Mitt mål er å bli lykkelig og fri i en kropp jeg kan stå inne for.
