Kjære leser ❤️

Meg og mine venninner diskuterer ofte kropp og vekt. Vi tenker på det døgnet rundt. I perioder av livet har vi blitt helt besatt av vekt og form på kroppen.
Hva er det vi holder på med? Hva er det vi lærer barna våre? Hva er det vi utstråler til omverden?
Jo, at vi ikke er god nok som vi er.
At vi må gjøre noe drastisk for å endre oss utenpå. Hvorfor? For å passe inn? For å bli godtatt? For alle rundt oss?
Det gjør meg så trist at fokuset på hvordan vi ser ut blir definisjonen på hvem vi er som menneske.
Da jeg var overvektig ble jeg sett ned på. JO jeg ble det! Jeg måtte kompensere med å være snill og god. Snill og god mot alle.
Nå som jeg er i normal vekt, har jeg ikke endret det.
Jeg er fortsatt snill og god mot alle, inkludert meg selv.
For hvem vil jeg bli husket som, den dagen jeg forlater denne verden?
Den jenta med fin kropp og null hjerneaktivitet?
Eller den omsorgsfulle, gledes spredende og gode jenta. Med evner til å se seg selv og andre?
Selvfølgelig det siste!
Så for å etterlate meg en arv som ikke bare handler om hvordan jeg ser ut, men hvordan jeg var som menneske, må jeg fortsette å spre godhet.
Det koster så lite, men betyr så mye. Så kan mine barn lære at kropp er bare kropp, vi må vedlikeholde den, fylle på den og rense den. Men det som betyr noe, er den vi er inni!

 

 

Klem J ❤️