Kjære leser.
Når alle legger merke til at du begynner å lykkes i noe du har slitt for i åresvis,
da begynner tankene å spinne. Jeg er så vant til å misslykkes, at det å lykkes er skummelt.
Følelsen av at folk rundt deg forventer at du skal misslykkes i dette forsøket også,
den tikker inn for hvert kilo jeg mister. Alle holder pusten.
Men så lykkes jeg mer og mer. Det ene etter det andre faller på plass.
Kiloene glir av litt etter litt. Jeg får mer og mer troen på meg selv.
Effekten av metoden vises mer og mer.
Men hva skjer med de som forventer at du skal misslykkes. De som har tørket tårene mine,
klappet meg på skulderen og heiet meg frem mer enn en gang.
De sitter igjen med en følelse av at jeg ike trenger dem lenger.
At nå er jeg så velykket at jeg ikke er den samme lenger. Noe som ikke stemmer.
Selv om jeg ikke trenger noen til å heie på mitt forsøk nr 101, så trenger jeg noen som
holder motet mitt oppe. Noen som tror på meg. Og noen som ser meg.
For noen kan det virke som om jeg har forandret meg fra negativ og bitter til
positiv og litt for godt til å være sant, men jeg er meg selv, bare en bedre utgave.
En effekt av denne metoden som blir kalt den lykkelige biten.
Den biten som får deg til å glemme hvor fælt det har vert i alle årene med mislykkede forsøk.
Den biten som fyller kroppen med gode følelser.
Det er ikke for godt til å være sant, det er sant!
Klem J
Hei, J, du er en stor inspirasjonskilde for meg. Oppskriftene og din måte å reflektere på skaper en gjenkjennelse som hjelper meg i min egen kamp mot overvekten. Stå på videre, dette klarer vi.
Elin: Hei til deg også. Så utrolig kjekt å få denne meldingen fra deg. Tusen takk. Jeg ønsker å motivere og inspirere folk til å se at det er mulig. Jeg er ikke en superwoman! Å hvis jeg får det til får alle det til.
Heier på deg videre!
Stor klem!