Kjære leser.
Jeg har hele veien vert åpen om hvordan det har vert å gå ned i vekt. Men jeg har snakket lite om hvordan det har vert å gå ned i vekt med en spiseforstyrrelse som heter overspising.
Mange vet ikke engang hva det er. Og selv visste jeg ikke at det var det som var spiseforrstyrrelsen jeg hadde. Jeg hadde jo hørt om anoreksi og bulimi. Men overspising… det var jo bare en unnskyldning… og der satt jeg plutselig en dag å leste en historie, en annen sin historie. Som kunne vert min egen.
Helt fra jeg var barn har jeg vert fokusert på hvordan jeg såg ut. Aldri følt meg fin nok, bra nok eller vakker nok. Fikk høre av en klassevenninne at hun ble kvalm av å se meg i garderoben. Noe som førte til skam over egen kropp!
Alle følelser kontrollerte jeg med mat. Dette fulgte meg langt inn i voksenlivet. Det er vondt å ha det slik. Det er vondt å spise i skjul. Planlegge hele dagen ut i fra hva du kan putte i munnen.
Men så fikk jeg kontroll på maten med å sette det i system. Finne andre måter å takle følelser på og belønne meg med andre ting enn mat. Men dette fungerer ikke for alle som lider av overspising. Mange av oss blir trigget av dietter. Mange bryter diettene på ren trass og overbevisning om at de ikke kommer til å få det til uansett, så hvorfor ikke bare ødelegge for seg selv, slik at de får rett.
Er det virkelig sånn at de aldri kommer ut av det?
Jo det er mulig. Men det starter i hodet og ikke i munnen. Med å lære å bli bedre kjent med seg selv, sine grenser, sine ønsker og drømmer, så tror jeg at det finnes en vei ut. Men det tar tid og krever at man er villig til å gjøre jobben. Det handler mye om hvilke valg man tar og hvorfor man tar dem. Det handler om å være bevisst nok til å oppdage valgene.
