Kjære leser.
Dag 150 var en hard dag. Etter at jeg tok meg litt for mye ut på
håndballtreningen på tirsdagen, ja så streiket ryggen igjen.
Så da ble det behandling hos bailine på meg i går.
Mange tanker går igjennom hodet mitt for tiden.
Jeg hadde ikke trodd at dette ville gå så fort. At vekten ville gå ned.
At jeg ville føle meg så lykkelig.
Det er jo som om livet har gått fra grått og trist til å få farger.
Jeg har alltid vert redd for hva folk synes om meg og tenker om meg.
Men nå betyr ikke det en dritt. Hvis ikke folk liker meg så er de ikke mitt problem.
Hvis andre gidder å gå rundt å tenke på meg som en idiot, ja så betyr ikke det noe for meg.
Jeg kan jo ikke bruke opp min energi på å bekymre meg over ting.
Jeg har brukt utallige midler for å bli likt av andre, noen ganger
har jeg virkelig prøvd for hardt og endt med å virke helt merkelig.
Dette har jo vert for å kompensere for mitt uheldige utseende.
Men jeg kjenner at den tiden er forbi, jeg vil være meg selv og gjøre det
som er best for meg om mine nærmeste.
Tenk at mat hadde så stor betydning for hvordan man føler seg og hvordan
man oppfører seg. Jeg som er oppvokst med hangrye kvinner vet at mat er avgjørende
for om det blir en bra dag eller en dårlig dag. Men nå reagerer jeg ikke sånn lenger.
Noe som noen ganger setter meg litt ut.
Ingen ting varer evig, ta vare på hverandre.
Klem J