Kjære leser.
Vi møter alle på små og store utfordringer i livet.
Forskjellen er hvordan vi takler dem.
Noen gi opp og klarer ikke å se fremover lenger.
Noen gir litt slipp, men ikke helt.
Og noen de bare går videre i livet.
Jeg er nok en blanding av alle tre.
Før kunne jeg være veldig fokusert på at fortiden definerte meg.
Noe som førte til mange vonde følelser. Vonde følelser jeg dyttet ned i magen med mat.
Etter hvert ga jeg slipp på det litt etter litt, men kunne kjenne at jeg ikke hadde
fått avsluttet alt. Hver gang følelsene kom ble de igjen dyttet ned i magen med mat.
Nå… Ja nå har jeg ikke problemer med fortiden. Den er der men den hjemsøker meg ikke.
Jeg spurte en ekspert innen psykiatri om dette. Hva har egentlig skjedd?
Denne personen var ganske fascinert over hvordan maten har påvirket meg.
Men forklaringen er nok at når du får mestringsfølelse øker selvtilliten,
noe som igjen fører til at du psykisk blir sterkere. Du ser da klarere og kan tenke fornuftig.
Men mat som er masseprodusert inneholder mye, hverken hjernen eller kroppen liker.
Når disse tingene blir fjernet fra kosten, så begynner kroppen å reparere seg selv.
Hjernen får tilgang til stoffer som har blitt blokkert fra å nå frem.
Stoffer som gir fornuftige valg og regulerer kroppens balanse.
Det å ikke være fanget i fortiden er ganske befriende.
Men det å ikke takle dårlige følelser med mat er noe av det mest fantastiske.
Å ikke føle seg besatt av mat. At mat er en nødvendighet for at kroppen skal fungere.
Kun det. Ikke en måte å bekjempe sorg eller gleder.
Noe å tenke på.
Klem J
