Kjære leser.
Det er dag 77 på #brightlineeating.
Første dagen var jeg så skeptisk. Hadde nesten ikke tro på dette!
Psykologien i det å gjøre så store endringer er ikke lett å forstå.
Sabotøren i hjernen min strittet i mot all endring!
Jeg liker ikke å innrømme at jeg har et dårlig selvbilde, men jeg har nok det.
Det er ikke ofte jeg har trodd på folk når de har sakt fine ting til meg.
Men når de har sagt negative ting om vekten min, har jeg trodd de!
Helt siden jeg var barn har jeg trodd at jeg ikke var fin nok.
Ikke bare trodd på de, men virkelig trykket meg selv ned, med å fortelle meg selv at jeg
ikke er verdt noen ting. At jeg fortjener å få høre det.
Det rare er at nå fester ikke de negative ordene seg lenger. Jeg bryr meg ikke så mye lenger.
Som om hjernen min er blitt ny….
Jeg bygger opp selvbildet litt etter litt. Jeg er på god vei, men veien er lang.
Jeg er ekstremt dårlig på å spørre om hjelp!! Jeg klarer ikke å bry andre med mine problemer.
Jeg er så redd for å få nei, at jeg lar heller ver å spørre. For det måtte være meg det var noe galt med.
Dette var jo en grunn til å trøstespise og grave seg ned.
Nå når jeg ikke trøstespiser lenger, så må jeg føle alle disse tingene.
Å det går overraskende bra! Jeg savner ikke å trykke følelsene ned i magen lenger.
Hvordan er det mulig! På så få dager har livet endret seg veldig!
Det er nesten for godt til å være sant!
Klem J
