Kjære leser.
Tok meg en tur på vekten i dag. -17 kilo sa den… Hvordan er det mulig???
Har jeg virkelig fått dette til?? Ja det ser sånn ut. Men 17 kilo er jo ikke så mye, suser det igjennom hodet.
Jeg har jo en venninne som har gått ned 40 kilo….ÅÅÅÅ så er det igang… Jeg begynner å si til meg selv at jeg
må jobbe hardere og passe mer på…. men hallo… nå må du skjerpe deg… hvor ofte i ditt voksene liv har du veid under 100 kg?
Nei det er ikke mange sekundene det! Så vær lykkelig over å være der nå! ikke rakk deg selv ned.
Men ja jobben er ikke ferdig, du kan ikke slippe taket, som du alltid gjør! Du må bare kjøre på, de siste 20 kiloene!
Men at jeg har klart dette på så kort tid, er ganske utrolig! Jeg har mange som heier på meg.
Men selv kan jeg huske tilbake bare noen mnd, da et par bekjente la ut på Facebook at de hadde gått ned i vekt,
de var så stolte av seg selv. Jeg var stolt av de jeg også…
MEN misunnelsen var større! Jeg skulle ønske det var meg. Hvorfor fikk alle dette til?
Jeg vet at det sitter folk å leser dette nå som tenker sånn om meg. De unner meg alt godt, men kjenner
at det stikker i brystet. De skulle så gjerne gjort dette selv. De vil så gjerne lykkes med vektnedgangen de også.
Følelsen av at alle andre får alt til og “jeg sitter no her å spiser sjokoladen min jeg”.
MEN det er jo ikke for sent. Gjør noe i dag. Det trenger ikke å være dette opplegget, men bare gjør noe for deg selv!
Veien min er lang, men den er godt planlagt så jeg kommer frem til slutt.
Spørsmålet er om du ønsker en endring like mye som meg. For gjør du det, så gjør du det du må for å få det til.
Det finnes ingen unnskyldning i verden som kan rettferdiggjøre å ikke gjøre det som er rett for seg selv!
For meg var redselen for å bli i den store kroppen for alltid, så stor at jeg bare kunne ikke la være å prøve!
klem J
