Kjære leser.
Jeg har i flere år tenk at jeg ikke har et så stort vektproblem.
Jeg ser meg i speilet innimellom. Å jeg ser jo at jeg er stor, men ikke så stor som jeg faktisk er.
Det er så rart hvordan hjernen normaliserer det du ser hver dag.
Jeg har jo hørt fra andre at jeg er stor, men jeg har ikke tenkt at det var så ekstremt…
MEN når noen tar bilder av meg… Da ser jeg plutselig hvor gigantisk jeg er.
Jeg hatet å være med på bilder! Å liker ikke at andre tar bilder av meg!
Er det virkelig mulig? Å fornekte overvekten så mye.
Jeg visste jo at jeg hadde et vektproblem, men at det er så stort som det er hadde jeg aldri sett for meg!
Når jeg begynte å gå ned i vekt, så jeg fortsatt den store meg i speilet.
Jeg klarer fortsatt ikke å se noe forskjell fra tidligere, men andre som ikke ser meg så ofte sier at de ser det.
Det er jo veldig hyggelig da! Men litt trist også.
Jeg har forstått at dette er noe de fleste som går ned i vekt sliter med.
Å det går over etter hvert!
Prosessen er jo ikke gjort på en dag. Selv om utålmodige meg vil være i mål nå.
Jeg skal være glad for å ha mistet over 20 kg, men jeg klarer ikke å glede meg over det jeg har mistet
når jeg har nesten like mye igjen.
Følg med videre…
Klem J
Skjønner deg, har også vært overvektig. Er tynnere nå, og er jo glad for det.
Men husk: Livet er MYE mer enn kropp! Det er viktig å være ved god helse, men man trenger ikke være syltynn for å ha god helse heller! Dessuten er du vakker som du er! 🙂
Kjerringa til Ingvar: Takker så mye for det! Jeg har ikke sett sammenhengen mellom sykdom og overvekt før nå. Mitt mål er å komme ned til en vekt som kan hjelpe kroppen å ha det bedre, og selvfølgelig kunne være i en kropp jeg føler meg komfortabel med.
Hei, kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Synst du har vært kjempe flink 🙂
Har ikke gått ned mer enn 8 kg, men det var det andre som så, ikke jeg.
Linda: Tusen takk! Har vert flink du også! 8 kg er mye!